Return to Content

Salif Keita (ML)

Den evig vitale afrikanske gullstrupen

Det var ikke musiker Salif Keita skulle bli. Som en direkte etterkommer av Sundiata Keita, krigerkongen som grunnla det maliske imperiet på 1200-tallet, tilhører sangeren en ærverdig kaste blant Mandinka-folket. Såkalte jeli – yrkestrubadurene – befinner seg imidlertid i andre ende av det sosiale hierarkiet.

Han foretok dermed en omvendt klassereise da han på tampen av tenårene bestemte seg for å bli musiker i storbyen. Velsignet med en strupe av de sjeldne, ble han etter kun kort tid med i rekkene til Super Rail Band, det offentlig finansierte husbandet på sentralbanestasjonen i Bamako (jommen har ikke også Mory Kanté vært medlem på et tidspunkt).

Det var likevel med grunnleggelsen av legendariske Les Ambassadeurs i 1975 at hans umiskjennelige røst virkelig slo ut i full blomst. På utgivelsene fra denne perioden stråler orkesteret i kapp med sola: Uanstrengt highlife veves sømløst sammen med karibiske rytmer, mens Keita synger som det står om livet.

Den nå 66 år gamle sangeren fortsetter å trosse normer. På solodebuten Soro tok han et triumferende steg inn i synthpoppen, mens han gav seg i kast med kontemporær klubbmusikk på sin så langt siste fullengder, Talé. Likevel er det nok den mer tradisjonsrike Moffou som står igjen som Salif Keitas mesterverk fra 2000-tallet: En modnet og lavmælt, men likevel voldsomt vital reise inn en mangefasettert musikersjel.

Akkurat hva man får når den afrikanske gullstrupen – som han gjerne kalles – befinner seg på en scene.

Dobbelkonsert med Sidiki Camara Group.

Tekst: Kim Klev

Mer info:

Legg igjen en kommentar