Return to Content

Årets tema: Frihet

Frihet til å elske, til å bevege, til å gjøre motstand, til å ytre seg. Frihet til salgs!

Årets Oslo World er den tjuefemte festivalen i rekka.

Den startet opp i 1994, et årstall med en helt spesiell klang i nyere norsk mentalitetshistorie. 1994 symboliserer en slags ny norsk selvtillit- og selvforståelse. Året var preget av hendelser som ga retning til den forståelsen – enten man vil trekke inn OL på Lillehammer, folkeavstemningen om norsk tilslutning til EU eller en rekke andre små og store begivenheter som til sammen innevarslet noe nytt – tiår preget av voldsom velstandsøkning og internasjonal orientering. En befolkning i endring og økning, som reiste mer, forbrukte mer og gradvis også forventet mer.

Festivalen vår kom inn i den virkeligheten med en oppgave om å bringe nye inntrykk til bords – å bringe verden til Oslo gjennom enestående musikkopplevelser. Vi har vokst i takt med byen vi befinner oss i. Konserttilbudet så virkelig helt annerledes ut for et kvart århundre siden enn det det gjør nå. Oslo er blitt en påfallende innholdsrik musikkby, med et utall forskjellige scener og miljøer, hvorav vi har satt preg på, og fortsetter å sette preg på mange.

Oslo World har også vokst fram parallelt med nye, tidvis harde diskusjoner om hvordan Norge, og Oslo, skal forholde seg til resten av verden – enten det dreier seg om innvandring, integrering, kommersialisering eller voksende ulikhet. Vi har forsøkt å løse vår del av oppgaven ved å dyrke kvaliteten i musikken – uansett opphav. Vi har invitert ikoner som Cesaria Evoria og Gilberto Gil side om side med nyere navn – og hele veien har vi også jobbet sammen med gamle venner i egen by, som Cosmopolite, samtidig som vi har oppsøkt nyere bekjentskaper, som Jæger. I tillegg har vi gitt oppspark til diskusjoner om en rekke betente emner. Hvert eneste år velger Oslo World seg et tema som både granskes gjennom ulike debatter og foredrag, men som også gir en retning til bookingen vår.

Årets tema er et stort et – seg hør og bør for en viktig festival i rekken. Årets tema er “Frihet”. Frihet til å elske, til å bevege, til å gjøre motstand, til å ytre seg. Frihet til salgs. Ser vi tilbake gjennom årene, går det fint an å påstå at det er nettopp dette det alltid dreier seg om. I musikken finner vi jo nettopp en frihet som ofte kan virke vanskelig å få øye på andre steder. Friheten til å bryte barrierer, uttrykke seg på nye måter, knuse paradigmer og ta med lytteren til helt nye steder. Det kan også være den friheten musikkelskeren føler av å virkelig være i sonen – å slippe seg løs til musikken man elsker aller høyest og kjenner aller best, i dansen, dyrkingen og diggingen.

Dette er en form for frihet de aller fleste vil skatte høyt. Men når vi velger dette temaet er det også fordi begrepet “Frihet” er noe langt mer enn en helgardering på den moralske tippekupongen. Optimismen man kanskje kunne kjenne på i årene Oslo World startet opp, midt på nittitallet, om at verden var i ferd med å bli et friere sted som en slags historisk nødvendighet, har fått seg betydelige skudd for baugen. Backlashen mot globalisering og skepsisen til individuelle friheter er betydelig. Frihetsbegrepet skubber også opp mot andre sentrale behov – det være seg velstand eller trygghet. Diskusjoner om hva som til enhver tid veier tyngst av “frihet til” og “frihet fra” noe er høyst levende på en rekke samfunnsområder. “Frihet” er ikke en fasit, det er et spørsmål.

Og åpenbart da også et spørsmål om ressurser. Siden Oslo World startet opp, er Norge blitt et rikere samfunn – det synes ikke minst i Oslo, som har endret både utseende og tilbud gjennom årene, og nå på mange måter fremstår som en svært velstående by hvor mange av innbyggerne er blant klodens mest privilegerte. Det er nødvendig for Oslo World å også diskutere det aspektet. Vi er for eksempel klar over at utferdstrangen og nysgjerrigheten som mange i vårt publikum årlig kan tilfredsstille gjennom å reise og forbruke, er en ytterst knapp ressurs som for brorparten av verdens befolkning virker fullstendig fiktiv. Å være “verdensborger” koster – frihet er, i mange tilfeller, noe man må ha råd til. Oslo World har dyrket verdien i å ta til seg inntrykk fra hele verden – i å bevege på seg, ikke minst for å skjønne plassen landet vårt og byen vår har i det store bildet. Det er vårt ansvar å også diskutere prislappen på det.

Men valget av frihet som tema er også en anledning til å kaste blikket utover og fremover. Å tale frihetens sak er en dyd av nødvendighet – på andre breddegrader er det et eksistensielt spørsmål. Vi er klar over hvor ulendt terrenget er fremover, men er allikevel ukuelige optimismer på vegne av enkeltpersoners og enkelstemmenes evne til å vekke andre, til å påvirke kursen. En artist som Fatoumata Diawara bruker artistvirket sitt til å protestere mot kjønnslemlestelse og moderne slaveri. Hun kunne latt være. Det samme valget har en rekke andre artister og aktivister tatt. Det kan selvsagt virke fåfengt i møte med totalitære tendenser. Men historien lærer oss at enkeltmenneskets mot i møte med ufrihet er fullstendig uunnværlig.  Bare slik forandrer verden seg.

Mer info:

Legg igjen en kommentar