Return to Content

Årets tema: Utopia!

Hvert år velger Oslo World seg et tema som gir en retning til den musikalske bookingen og seminarprogrammet. I år er temaet utopia.

I musikken, og kunsten generelt, lever utopiene godt. Der står vi fritt til å drømme, til å fantasere fritt, til å skape ting som henger sammen på en mer perfekt måte enn virkeligheten rundt oss. I musikken kan ideen om det utopiske virke frigjørende her og nå. For en rekke kulturer som har levd i randsonene, som har vært undertrykket, er futurismen og fremtidstroen noe man har henvendt seg til når nåtiden og fortiden har vært for smertefull. Et åpenbart eksempel er afrofuturismen, der teknologiske muligheter, fremtidsvisjoner og nye musikkuttrykk ikke bare har skuet fremover, men også vært grenseutvidende i nåtiden. Oslo World preges i grunnen hvert år av musikk som på ulike vis bærer med seg denne ånden – for eksempel i møter mellom ulike former for folkemusikk og moderne elektroniske impulser, som er et slags bumerke for festivalen – og et kjennetegn ved den moderne, globale musikken.

Utopia lever også som idé i settingen som preger Oslo World, nemlig byen og alle de ulike mulighetene som finnes her. For hundre år siden skrev den amerikanske historikeren og sosiologen Lewis Mumford at nettopp bydannelsen var “den første utopien” – en radikal omorganisering av måten vi levde på i håp om å realisere uant potensiale. Fremdeles preges diskusjonen om byens fremtid av et slikt språk, sikkert på godt og vondt – det er lite sosialt slingringsmonn i skissene av nye bydeler og bygg som preger disse debattene. Under årets Oslo World har vi invitert en rekke artister som i musikken tematiserer utfordringene med å finne nye måter å formidle eldgamle identiteter i møte med nye måter å leve på. Urbefolkning i urbane områder er et sentralt tema for oss i år.

Vi er nødt til å spørre hva vi egentlig skal med utopier, også utover kunsten.  Det finnes ikke noe innlysende svar på det spørsmålet. Vi vet jo at det sjelden holder å skildre målet – enten det er et nullutslippssamfunn eller et løsrevet øyrike man ønsker seg – det er veien fram dit som holder oss våkne om natta. Innsikten i problemene vi står overfor har aldri vært større – men vi har aldri heller vært mer bevisste på de politiske og samfunnsmessige tyngdelovene som holder oss igjen.

I den norske dagligtalen er “utopisk” dermed først og fremst blitt et ord vi bruker for å avskrive ting. Det er blitt et synonym for noe umulig – ikke bare det, en utopisk tanke er gjerne noe vi kaster bort tid vi kunne brukt til å løse reelle problemer på. Vi snakker om å ikke la det beste bli det godes fiende, vi maner til små skritt og håper at store byks skal komme senere.

Samtidig lever vi også i en tid hvor utopia lokker på flere kanter. Teknologioptimismen er gjennomsyret av det utopiske språket. Der lokkes vi av nullvisjoner – samfunn uten kollisjoner, uten sykdom, uten ideologi – stadig vekk. Det er også her de mest åpenbare påminnerne om at det dystopiske kommer, for eksempel når selskaper med enorme mengder konsentrert, nyervervet makt, men med et underskudd på etisk refleksjon lar seg utnytte – eller selv utnytter massene.

Så hva skal vi med utopier? Svaret er sikkert banalt – at vi trenger litt av begge deler. Vi trenger dem som inspirasjon og som advarsel, som parodi, men også påminner om alvoret. Vi trenger dem for å skjønne hvor vi vil, men vi trenger dem også som en vaksine mot å bli overrasket når fremtiden skuffer oss grovt. I år ønsker vi å diskutere hva som skjer når utopiene brister. Vi ønsker også å diskutere hvordan vi allikevel kan ta fremtiden på forskudd. Vi ønsker å diskutere hvordan utopiene til forskjellige folk skiller seg fra hverandre, og hva de også har til felles. I år handler Oslo World om samfunn vi liker å sammenligne oss med – på godt og vondt.

Legg igjen en kommentar