fbpx
Return to Content

Asmâa Hamzaoui & Bnat Timbouktou (MA)

To forskjellige tapninger av en rik marokkansk musikktradisjon gjester årets festival under «Gnawabonanza» på Riksscenen, med Gabacho Maroc og Asmâa Hamzaoui & Bnat Timboktou.

Selv om kvinnenes plass i gnawaritualene alltid har vært helt sentral, med ansvar både for utformingen av seremoniene og for dansen, har kvinnelige musikere vært mangelvare i denne tradisjonen. Asmâa Hamzaoui og gruppen Bnat Timboktou er del av en generasjon hvor det gradvis endres.

Hamzaoui er født inn i en familie fra Casablanca hvor faren er mestermusiker og moren danser. Hun lærte guembri av sin far, og ble tidlig med i gruppen hans på qraqeb og kor, før hun ble oppfordret til å starte sitt eget band. Det ble etter hvert kimen til Bnat Timboktou, som slipper sitt første albumet “Oulad lghaba” på svenske Ajabu Records i sommer. Hamzaoui og bandet hennes er opptatt av å bevare gnawakulturens opprinnelige uttrykk. Musikken på albumet kommer fra “den svarte suiten”, en del av tradisjonelle gnawaritualet som ifølge Hamzaoui ligger tettest opp til det hun føler er gnawaens kjerne. Samtidig er Hamzaoui en fornyer, som i sommer vil besøke steder som Roskildefestivalen, Gnawafestivalen i Essaouira og scener over hele Europa med bandet sitt. For henne er det et bidrag til å opprettholde denne musikken – et tilfelle av forandring gjennom bevaring.

Gnawa:

Gnawa er både navnet på et folkeslag, en kultur og en musikkform som strekker seg mange hundre år bakover i historien. Den kombinerer dype røtter i arabisk, afrikansk og berbisk musikk og har spredt seg over store områder i Afrika, hvor den dukker opp under forskjellige navn. I dag er gnawa en svært sentral del av den marokkanske kulturen og musikklivet. De tradisjonelle instrumentene som brukes er store jernkastanetter som kalles qraqebs, det trestrengte bassinstrumentet guembri og vokal.

Musikken har utviklet seg i forbindelse med lilas, store sufiritualer, hvor den fremføres i lange sekvenser eller suiter, hvor en rekke sungne ritualer veves sammen over de pulserende rytmene. De siste tiårene har nye settinger som den sentrale festivalen Gnaoua d’Essaouira i Sør-Marokko tilgjengeliggjort gnawaen utenom rituelle sammenhenger og i møte med nye lyttere og interesserte musikere, har musikktradisjonen åpnet seg. Den medrivende polyrytmikken i qraqebene fant fort lekekamerater i nyere rytmisk musikk og det langstrakte formatet egnet seg for improviserende musikere. Det ble i det hele tatt åpenbart at både elektronisk dansemusikk og spirituell jazz er musikktradisjoner som henter inspirasjonen sin fra de samme menneskelige impulsene som gnawaen står for – trangen til å danse, til å miste seg selv i musikken.

I dag lever dermed tradisjonell gnawamusikk og de ulike sammensmeltingene side om side på gnawafestivaler og i marokkansk kultur. Store mestermusikere kan i det ene øyeblikket spille musikken slik den “alltid” har hørtes ut, og i det neste øyeblikket dele scene med musikere fra andre tradisjoner, på jakt etter nye luftlag å puste i. På Oslo World får man oppleve eksempler på begge impulser.

Mer info:

Legg igjen en kommentar