fbpx
Return to Content

Gabacho Maroc (MA, FR, DZ)

To forskjellige tapninger av en rik marokkansk musikktradisjon gjester årets festival under «Gnawabonanza» på Riksscenen, med Gabacho Maroc og Asmâa Hamzaoui & Bnat Timboktou.

Det sju mann store orkesteret Gabacho Maroc kommer fra steder som Spania, Marokko, Algerie og Frankrike. Helt siden albumdebuten Bissara i 2014 har bandet funnet forbindelser mellom gnawa og annen berbisk musikk, men også i jazz, funk og musikk fra andre himmelstrøk i musikken sin. De har spilt flere hundre konserter over hele kloden, de ble nominert til beste afrikanske jazzband under All Africa Music Awards i 2015, og nådde enda lengre med albumet Tawassol, som treffende nok betyr “forbindelse”, fra 2018. Transglobal World Music Charts trakk det frem som et av årets album, det samme gjorde Global Music Network og Jungeltelegrafens Arne Berg, som er blitt en ihuga forkjemper for bandet. Tawassol er stappfullt av innfall, et variert låtmateriale preget av en sylskarp hornseksjon med strålende solister, en rytmeseksjon hvor tradisjonelle og moderne instrumenter skaper nye rom sammen, synther, rapvers, gitarer marinert i ekko, karakteristiske mellomspill og store refrenger. Gabacho Maroc kan høres ut som en sprikende musikalsk opplevelse, men de syr sammen uttrykket sitt med en kreativitet, en flid og en indre logikk som hører god musikk til. De er et band som er fullt i stand til å blåse folk av banen, og som har skapt varige inntrykk hos konsertgjengere over hele verden. Konserten på Oslo World kommer til å føye seg inn i rekken.

Gnawa:

Gnawa er både navnet på et folkeslag, en kultur og en musikkform som strekker seg mange hundre år bakover i historien. Den kombinerer dype røtter i arabisk, afrikansk og berbisk musikk og har spredt seg over store områder i Afrika, hvor den dukker opp under forskjellige navn. I dag er gnawa en svært sentral del av den marokkanske kulturen og musikklivet. De tradisjonelle instrumentene som brukes er store jernkastanetter som kalles qraqebs, det trestrengte bassinstrumentet guembri og vokal.

Musikken har utviklet seg i forbindelse med lilas, store sufiritualer, hvor den fremføres i lange sekvenser eller suiter, hvor en rekke sungne ritualer veves sammen over de pulserende rytmene. De siste tiårene har nye settinger som den sentrale festivalen Gnaoua d’Essaouira i Sør-Marokko tilgjengeliggjort gnawaen utenom rituelle sammenhenger og i møte med nye lyttere og interesserte musikere, har musikktradisjonen åpnet seg. Den medrivende polyrytmikken i qraqebene fant fort lekekamerater i nyere rytmisk musikk og det langstrakte formatet egnet seg for improviserende musikere. Det ble i det hele tatt åpenbart at både elektronisk dansemusikk og spirituell jazz er musikktradisjoner som henter inspirasjonen sin fra de samme menneskelige impulsene som gnawaen står for – trangen til å danse, til å miste seg selv i musikken.

I dag lever dermed tradisjonell gnawamusikk og de ulike sammensmeltingene side om side på gnawafestivaler og i marokkansk kultur. Store mestermusikere kan i det ene øyeblikket spille musikken slik den “alltid” har hørtes ut, og i det neste øyeblikket dele scene med musikere fra andre tradisjoner, på jakt etter nye luftlag å puste i. På Oslo World får man oppleve eksempler på begge impulser.


Mer info:

Legg igjen en kommentar