Å kalle et bands sound for “unikt” er den største floskelen pressetekster kan begå, men noen ganger er det vanskelig å sno seg unna.
For hør, da: I begeistrede og desperate forsøk på å beskrive Evighetens helstøpte og mystiske aura, har folk grepet til stikkord som Enya, Dungen, Sissel Kyrkjebø og breakbeats - gjerne i samme setning. Njål Paulsberg, den sentrale Bergensmusikeren som opererer dypt i banen i dette bandet, har selv forklart lydbildet som James Brown-aktige trommer, med Kraftwerk-aktige synther og Serge Gainsbourg-klavinett i mellom og med sakral vokal oppå der igjen.
Vokalen er det sangerne Mathilde Saunes-Skarsgaard, Iselin Børve Toft og Tonje Indrehus som står for. De møttes i Multa Paucis, et kor som befatter seg med skandinavisk samtids- og tradisjonsmusikk, og Evighetens luftige, men merkelig konsise soniske rom gir dem en boltreplass oppover i registeret som føles som sjelden vare.
Livet er den mest ekstreme delen av det som vi kaller eksistensen.
Alt dette er også noe som kunne blitt oppfattet som musikalsk kokketeri om det ikke var for tekstuniverset, som på EP-ene Evig fra 2018 og Heten fra 2020 binder det hele sammen i korthugde, mystiske betraktninger om livet under himmelhvelvingen - og om det som venter etterpå. “Livet er den mest ekstreme delen av det som vi kaller eksistensen”, synger de tre sangerne et sted.
Det går an å trekke linjer til nyvunnen og hudløs inderlighet andre steder i moderne musikk. Det går an å se for seg at de nesten driver med en form for kontrafaktisk musikkhistorie, som om noen musikkarkeologer har gravd opp et urhipt og uhørt ten sing-miljø for en håndfull tiår siden. Mest av alt gjør de det stor musikk gjerne skal gjøre - de høres ut som ingenting annet enn seg selv, samtidig som de minner deg om noe.
