Rima Irakis åpningstale
Det er virkelig en glede og en stor ære å stå her foran alle dere i kveld, i et rom som forener så mange stemmer og historier fra forskjellige hjørner av verden.
På mange måter representerer Oslo World hvordan jeg ser meg selv: en verdensborger. Mitt blod er palestinsk, jeg ble født i Tyskland, oppvokst i Norge, utdannet i Australia – og å komme hit føles virkelig som å komme hjem. Denne festivalen er ikke bare et møtested for folk som elsker musikk; den er også en refleksjon av verdenen vi lever i. Den kombinerer det beste fra vest og øst, sør og nord, og får alle til å føle seg velkomne. Mange av oss vet imidlertid at hjem ikke alltid er lett å finne – spesielt når man vokser opp mellom kulturer, grenser og språk.
Da jeg vokste opp som et innvandrerbarn her i Norge, følte jeg meg ofte fortapt. Jeg stilte meg selv spørsmål som: Hvem er jeg? Hvor hører jeg hjemme? Jeg er palestiner, men jeg hadde aldri satt min fot i Palestina – det var et land jeg bare hadde hørt historier om, hvor besteforeldrene mine levde i harmoni med sine jødiske naboer før de ble tvunget til å flykte. Var Libanon hjemme? Landet der foreldrene mine vokste opp som flyktninger i de overfylte leirene og slummen i Beirut. Et sted de hadde forelsket seg i, som de hadde funnet kjærligheten i – men også et land der de alltid følte seg som utenforstående. Var det Tyskland, der jeg ble født? Var det hjemme? Jeg følte meg aldri tysk, fødestedet definerer ikke nødvendigvis hvem du er eller hvor du kommer fra. Og hva med Norge? Det var landet foreldrene mine søkte tilflukt i, på flukt fra kriger og traumer. Var det hjemme?
Da jeg vokste opp her, følte jeg meg alltid malplassert. Jeg så annerledes ut og jeg hadde en annen historie. I skolegården, i nabolaget og i media, lette jeg etter noen som kunne speile meg. Noen som lignet på meg, snakket arabisk hjemme og visste hva mlokheye, kibbeh og hummus var. Men jeg fant ingen. Ingen ansikter som reflekterte min families historie. Jeg savnet hjemmet, uten noen gang å vite hva hjem egentlig var. Jeg brukte år på å lete.
Det var ikke før jeg oppdaget arabisk musikk at ting begynte å forandre seg. Selvfølgelig hadde foreldrene mine alltid spilt de vakre stemmene til Fairuz, Abdel Halim Hafez og Umm Khultum hjemme, men for meg var det musikk for eldre generasjoner. Og som barn ville man jo ikke være som foreldrene sine. Men da internett kom og vi installerte en parabolantenne på balkongen vår, ble plutselig medier fra den arabiske verden tilgjengelige. Et helt nytt univers åpenbarte seg for meg. Jeg fant musikkvideoer med glamorøse Nawal El Zoghbi, som sang til orientalske lydbilder blandet med vestlige rytmer, og jeg ble trollbundet. Av Nawal El Zoghbi, Wael Kfoury, Ragheb Alama, Najwa Karam, Cheb Khaled, Nancy Ajram, og selvfølgelig: Hakim. Hans gledesfylte, energiske sanger gjorde det umulig å sitte stille – disse festrytmene ble lydsporet til livet mitt på den tiden.
Men viktigst av alt var tanken på at andre tenåringer som lignet på meg hørte på nøyaktig de samme sangene, på den andre siden av verden. Det fikk meg til å føle meg knyttet til røttene mine. Musikk var broen som gjorde det mulig å være et sted, selv om du fysisk var der. Jeg begynte å føle meg mer hel. Mer hjemme.
I dag er jeg voksen, og jeg har funnet svarene på spørsmålene jeg pleide å stille meg selv som barn. Jeg er palestiner og jeg er norsk. Hjemmet er her og der. Nå vekker artistene foreldrene mine pleide å lytte til – Fairuz og Abdel Halim – spesielle følelser i meg. De forbinder meg med noe. Det er det vakre med musikk. Den forteller historier og forener oss. Men den kan også gi oss et øyeblikks hvile.
Noen ganger kan vi føle oss skyldige når vi unner oss disse øyeblikkene, vel vitende om at andre lider. Men de av oss som er privilegerte nok til å gjøre det, må anerkjenne disse øyeblikkene som gaver. Selv mennesker som lever gjennom krig, finner tid til å danse, synge, til å glemme et sekund alt som skjer. Det finnes alltid glimt av håp, og vi bør ikke være redde for å omfavne dem.
I kveld ønsker jeg dere alle velkommen til å feire disse glimtene av håp som forener oss. La oss bruke denne gledens pause til å samle styrke og sette pris på livet.
Jeg erklærer herved Oslo World 2025 for åpnet.
La musikken begynne!