Emil Nikolaisen om Joyce Moreno og musikalske familiemøter

Det er akkurat det de har gjort. I tillegg til konserter med solide norske festivalnavn og noe av det beste byen og regionen har å skilte med, er festivalen tjåkfull av detaljer - store og små konserter og prosjekter, samtaler, DJ-sett med noen distinkte tyngdepunkter, som fransk og brasiliansk musikk, progressive britiske gitartradisjoner og mye annet.

Vi i Oslo World er særlig spent på konserten med selveste Joyce Moreno, som blant annet skal fremføre materiale fra det fantastiske albumet Natureza, innspilt med Claus Ogerman i Columbia Studios på søttitallet, før det forsvant på mystisk vis og så ble utgitt mer enn femti år senere på Farout Recordings. Vi er faktisk så spente at vi tok en liten prat med festivalkurator Emil Nikolaisen for å sjekke ståa. 

Hei, Emil! Lyse Netter er bare noen dager unna. Både i fjor og i år har programmet vært preget av en helhetstenkning, hvor det også er koblinger mellom de ulike konsertene. Hvilke tråder går det an å trekke gjennom dette årets program?

– Jeg føler det er en form for, hva skal vi si, et slektstre. Det handler om fellesskap og historieformidling. En forbindelse mellom fortid, nåtid og fremtid og de som vi er sammen med. Ikke bare venners venner, men musikalske og historiske bånd. Det finnes mange grener på det treet. I fjor hadde vi en morsom ting Incredible Guitar Strings Day - en tullete omskrivning av Incredible String Band. Det handlet om tradisjonen av eksperimentelle akustiske gitarister i tradisjonen etter folk som Bert Jansch - vi hadde Mike Heron og Jan Eggum, som begge er gode eksempler på det. Det har vi tatt videre i år. Det vil være ulike samarbeid i forbindelse med Nick Drake Musical Offerings-arrangementet. Vi viderefører også samarbeidet med den franske delegasjonen, som var fantastisk i fjor, med Bertrand Burgalat i spissen. Folk fant hverandre på en veldig avvæpnende måte, de ble gode venner med masse folk og koste seg her. Det var en livgivende ekspedisjon, og i år kommer de tilbake med enda flere. I forlengelse av det kommer også Sean O’Hagan fra High Llamas. Sean og Bertrand og flere skal være med på Nick Drake-greia, Sondre Lerche skal også være med der, High Llamas skal gjøre en Nick Drake-låt… det ene siver inn i det andre. Du har også harpisten Mary Lattimore, som er en god venn av flere. Så kommer det flere folk fra Brian Jonestown Massacre som de gjorde i fjor… det er veldig mange familietråder. Jeg får det kanskje til å høres veldig internt ut, men det er ikke ment sånn - tanken er utveksling, og å prøve å inkludere noen nye. Så har du ikke minst Joyce Moreno, som jeg gleder meg vanvittig til. Hun skal ikke komme og spille på en jazz-café, hun skal komme med plata hun lagde da hun var i slutten av tjueårene. Natureza ble utgitt på nytt ganske nylig. Den hadde forsvunnet, men er virkelig en av de beste platene fra den brasilianske musikkhistorien. Hun kommer faktisk kun for den konserten og hun tar med seg barnebarnet sitt. Jeg fortalte det til trommeslager Olaf Olsen som hadde lyst til å sette sammen et band som er blitt et ordentlig stjernelag. Det var mange musikere som reagerte med “hva? Skal hun gjøre dét?!??”. Det er en slags drøm som jeg ikke hadde turt å tro på. Jeg vil si den konserten er Lyse Netters fjær i hatten, i et internasjonalt perspektiv i år. De siste årene har hun gjort mer “voksne” ting, og hun har et fantastisk band, hun er enormt vital. Men da spiller de det nye materialet, og det er nesten en annen sjanger. 

Ordet familie går igjen når du snakker om dette - både sjangerfamilier og vennskapsbånd. Festivaler vil jo ofte handle om noe familiært, men det synes særlig sentralt i dette prosjektet - hva handler det om for din del?

– Det er sentralt. I mitt liv har det alltid vært det. De grundige gode og dype prosjektene oppstår i det klimaet. Bandet mitt, Serena Maneesh, ble ekstremt close. Det tror jeg mange kan skrive under på. Under denne festivalen kommer folk på besøk, de kan oppholde seg i gata, de er sammen hele helga og mange av dem kommer tidlig og øver. Og hva skal jeg si - veldig mange har en felles bagasje, felles referansepunkter. Det kommer ikke ut av ingenting at den franske delegasjonen kommer godt overens med oss. Det er korte sprang fra Bertrand Burgalat til High Llamas til Mary Lattimore, til Sondre Lerche, Elvira Nikolaisen, Jan Eggum, Hans Peter Lindstrøm og meg. Om du forsker litt ,skjønner du det både personlighetsmessig, men også fordi det handler om noen felles røtter. Det er ikke bare det at folk skal ha en musikalsk baggasje, men jeg tror folk kjenner på et dypt fellesskap. Det er ikke nødvendigvis en hippiedrøm om at alle skal komme og være venner og røyke fredspipe, men jeg håper folka som var her i fjor kjente på et slags fellesskap. Rent musikalsk trenger det ikke være en åpenbar link mellom sjangere, du har liksom space rock, elektronisk musikk, akustiske gitarer… men det springer veldig ut av noe, det samme stedet. 

En av tingene som gjør at festivalen skiller seg litt ut, i hvert fall fra andre sommerfestivaler som startet i rock og så videre, er at dere inviterer folk flere år på rad. På andre festivaler kan man jo nesten få følelsen av at det er en slags “karantenetid” - sikkert gode grunner til det, men dere gjør altså noe annet. Hvorfor?

– Jeg vil ikke gjenta fjoråret, men jeg vil videreføre ting. Vi har ingen klausul på “karantene”, og Bertrand var noe vi begynte på i fjor. Meg og søstrene mine, Elvira og Hilma, var i Paris for å se Gal Costa - en helt sinnssyk tur - og jeg møtte Bertrand på en diner. Da var han litt avmålt, men jeg hadde lyst til å møte ham. Jeg trodde han var en stram akademisk type, og jeg merka at jeg var litt stressa, men så sa det bare pang. Han sa “jeg kommer neste år, bare gi meg en bass, og så setter vi i gang”. Han er så generøs, og jeg har savna det så himla mye - folk sitter og passer på sine egne privilegier, melker det. Norske band som enten skal gjøre comebacks eller skal legge en sorts strategi for relansering, sitter og passer på “den rette strategien”... jeg blir så matt, det er så mye politikk, og det er så forbanna dyrt. Så opptrer de på de samme badeland-festivalene… det er så uinspirerende at ingen kan gjøre noen unntak, gjøre noe utrolig. Det meste er jo så likt - det er så mange “karantener”, så mye geografisk eksklusivitet. For all del, av og til må det til, og det er fantastisk at noen tjener penger på dette her. Men man bør også prøve å lage noe som er annerledes, noe som er for musikkfamilien. Det er blitt så statisk. Jeg elsker at Andreas Røysum og Motvind gjør de tingene de for eksempel gjør, jeg setter pris på alle som gjør noe som faktisk er forskjellig. På de festivalene blir det en gjensidighet – folk har lyst til å komme, det er ikke supergode hyrer, men ideen er god, vi inviterer folk med respekt og har lagt mye i å forberede invitasjonen. Det er ikke bare å “sette dem på en båttur”, så vil de komme tilbake til Norge, liksom. De må inviteres til et musikalsk hjem og invitasjonen må vitne om respekt. Sånn var det da jeg inviterte Sean O’Hagan fra High Llamas også i år, og når han var bekreftet kom flere på banen og ville gjøre noe, som Sondre og Elvira. 

Om Lyse Netter er et slags kart over en eller annen musikalsk sensibilitet, føles det som at High Llamas og Joyce Moreno er nye viktige landskap som passer naturlig sammen med de franske som var på plass allerede i fjor, og den britiske folken. Særlig Brasil måtte liksom med, og vi får kanskje ikke O’Hagan uten den innflytelsen.  

– Ja, det er det som er med den nye delen - det er de store musikalske slektslinjene. Sean O’Hagan er en inkarnasjon av disse store musikalske linjene. Både han og folk som Stereolab er jo kjempefans av den brasilianske musikken. Joyce er blitt sampla, Astrud Gilberto er blitt sampla… både det franske, det progressive britiske og det brasilianske finnes jo i Seans oppkok, i tillegg til Beach Boys. Bertrand har det også sånn, det samme hadde Nick Drake, han hørte masse på brasiliansk musikk. Dette favner jo livet mitt, jeg føler det er et enormt slektskap her. Noen tar det mer direkte ut enn andre. Men det er et sted hvor krautrock møter brasiliansk musikk, fransk chanson, cembalo og disco. Jeg beskriver det ekstremt dårlig føler jeg…

Neida, du gjør det bra.

-... men det er tydelig for meg. 

Vi får avslutte med Joyce Moreno. Hva er det med denne fantastiske plata Natureza?

– Haha, du stiller mange essensielle spørsmål. Hennes aller første plate var jo veldig identitetssøkende, hun hadde ikke funnet uttrykket og lignet litt på Gal Costa, egentlig. Så gikk hun videre til neste og fant noe mer, men var fortsatt på søken. Men så kom dette her da hun flyttet til New York. Joyce vokste opp med mye musikk i hjemmet, hun hadde mange låtskrivere og mange menn rundt seg, men var en veldig sterk stemme, uten at jeg tror man kan kalle prosjektet hennes uttalt feministisk. Den musikalske kraften har alltid tiltalt meg. Når det blir høy fart og mye detaljer er det helt på grensa for min del, men lengselen som er i musikken, de sammensatte fargene i harmonikken og klangene - for meg er det essensiell musikk. Denne plata skjedde under rare omstendigheter, hun hadde bodd i NYC og fikk etter hvert kontakt med komponisten og arrangøren Claus Ogerman. Det han har gjort sammen med Antonio Carlos Jobim er jo helt sinnssykt, han jobba også mye rundt Frank Sinatra – uten at jeg vet hvordan samarbeidet arta seg. Estetikken er en blanding av den tyske tradisjonen han kommer fra, men har også en impresjonistisk touch - han har gjort en sinnssykt bra plate med Michael Brecker, av alle folk. Han kommer fra det tyske, men det virker som han har den romantiske lengselen, en form for eksistensialisme og søken i det han gjør. En åndelig tiltrekningskraft. Joyce fant fram til noen vanvittige musikere, jeg tror hun også lette etter noe, hun møtte de riktige folka og skrev de beste låtene. Hva kan jeg si? For meg er det en innertier. Den beste versjonen av disse låtene, studioet, teksturen av innspillingen… to pluss to er definitivt mer enn syv her. 

Da ses vi i Moss!