Oslo World - 30 år med musikk og aktivisme!

I 2023 arrangeres Oslo World for 30. gang - det fortjener en feiring! Vi tjuvstarter årets festival med en konsert med det brasilianske ikonet Caetano Veloso - og i uke 44 fyller vi hele byen med musikk. De siste årene har vært noen av Oslo Worlds aller beste, med nye møter mellom musikk fra hele verden og en by i utvikling - men nettopp derfor er det også interessant å se tilbake til begynnelsen, og hva som var intensjonen bak at vi startet.

Vår festival har sitt opphav i et prosjekt som het Klangrikt Fellesskap, igangsatt av Rikskonsertene, hvor skolebarn fikk kulturelle opplevelser fra ulike land. Et forskningsprosjekt som sammenlignet grupper som hadde deltatt, med skolebarn som ikke hadde fått se konserter, tydet på at det ga resultater - i form av mer positive holdninger overfor innvandrere og at barn med innvandrerbakgrunn fikk styrket sin kulturelle identitet og trygghet. Resultatene oppmuntret den daværende kulturministeren, Åse Kleveland, til å utdele øremerkede midler slik at prosjektet kunne fortsette. Slik ble festivalen Verden i Norden til, som i 2002 ble hetende Oslo World Music Festival. I 2017 ble navnet forkortet til Oslo World.

Svært mye har endret seg siden 1994. Festivalen skapte muligheter for å invitere verdensstjerner til Norge i en tid før internett virkelig satte fart på den musikalske globaliseringen. Kunnskapen om uttrykk fra hele verden har økt betraktelig i det norske musikklivet siden da. Tilbudet har økt, antallet musikere med annen landbakgrunn som jobber i Norge har vokst, fortellingene er blitt flere. Kampen mot intoleranse i samfunnet er ikke énveiskjørt - det får vi stadige påminnelser på. Men perspektivene på hva det vil si å være et flerkulturelt samfunn, har unektelig modnet og blitt mer mangfoldige. Det er lett å se tilbake på det tidlige nittitallet, og den blåøyde multikulturelle optimismen denne festivalen springer opp av, og smile skjevt.

Men smile kan man gjøre av så mangt om man titter seg tretti år tilbake. Det mest slående i dag er hvor godt grunntanken bak denne festivalen har stått seg. Hvor godt den fremdeles svarer på utfordringer her og nå. Norge i 1994 befant seg i periferien for turnerende musikere fra hele verden. Vi var ikke nødvendigvis et naturlig stoppested. Det ser annerledes ut i dag, men uten fortsatt målrettet arbeid fra flere aktører, inkludert Oslo World og vårt festivalnettverk, er vi fortsatt i utkanten. Tanken om å bringe kulturuttrykk fra hele verden til Oslo for å skape økt forståelse og toleranse, har muliggjort en festival der konfrontasjoner skjer. Der man inviterer artister og aktivister til Oslo og synliggjør hvordan kulturen stadig er gjenstand for nye brytninger.

Målet om at musikk og kultur fra hele verden skal være tilgjengelig for det norske konsertpublikum har latt oss presentere uttrykk som blir stadig mer sentrale for den musikalske samtiden - fra pop og klubbmusikk til ulike former for eksperimentering og tradisjonsforvaltning. En festival med et flerkulturelt utgangspunkt fremsto nok litt mer uvant for 30 år siden - i dag er globaliseringen av artister og sjangere et naturlig premiss for stadig flere festivaler.

Målet om tilgjengelighet av kulturopplevelser har også skapt et 30 år langt interessant samspill med kulturbyen Oslo, gjennom scenevekst og utelivs-boom, dype kriser og gjenoppstandelser. Byen vi lager festival i gjennomgår voldsomme endringer. Gjennom årene har vi forsøkt å løfte frem steder og tendenser som står i fare for å bli glemt - og vi har invitert mennesker og miljøer fra resten av verden som stiller presserende spørsmål om hvem byen skal være til for.

Men det kanskje viktigste poenget, og det største privilegiet, er at Oslo World har fått lov til å gjenspeile byens varierte befolkning. Nye klubbmiljøer, fremveksten av musikalske nisjer, stadig flere folk som i årenes løp har funnet ut at dette er deres festival. Folk som gjennom sin deltagelse, sitt engasjement og eierskap til det vi driver med har dyttet oss i nye retninger. Det finnes ikke ett tydelig Oslo World-publikum i dag - under festivaluka er det tvert imot svært mange ulike mennesker som møtes. Folk med forskjellige bakgrunner, generasjoner, preferanser og leggetider, som alle har sitt Oslo World. Hadde det vært mulig å bygge opp uten den musikalske optimismen og uten prinsippet om et offentlig ansvar for kulturen, som festivalen er bygget på? Vi tror vel i grunnen ikke det - det er verdt å minne om, og diskutere, i år hvor vi ser at deltakelsen ved kulturarrangementer synker i Norge. Men ikke minst er det verdt en real feiring.

Vi gleder oss!